Tralalala, nå er våren her...

God kveld.

Jeg sitter her foran skjermen min og ser på ”Cast away”. Dere som har et minimum av peiling vet at dette er en film med Tom Hanks, som handler om en mann som blir skylt i land på en øde øy. Her utvikler han et vennskap med en volleyball og får langt skjegg. Jeg liker ”Cast away”. En knakende fin film.

Nå har jeg rukket å male ganske store deler av huset. I dag var det ekstremt varmt. Det at jeg maler huset rødt gjør ikke akkurat saken bedre. Herregud.

Men alt dette skjedde på ettermiddagen. Formiddagen ble tilbrakt i Oslos gater. Nærmere bestemt på veien mot Oslo katedralskole. Jeg hadde nemlig fått det ærefulle oppdrag å hente vitnemål for min bortreiste venn, da han fant det for godt å reise til Italia uten meg. Jeg har konvolutten her, men jeg har altfor høy ære og selvfølelse til å sjekke min gode venns karakterer.

Katta var et interessant bygg. På veien dit fikk jeg bange anelser. Utenfor St. Olav sto det nemlig noen som jeg vil kategorisere som klisjékatolikker. Dressene de hadde på seg var som sydd i vatikanet og jeg så for meg en Gudfaren 3-aktig scene hvor de vandrer rundt i kirken og får seg noen godord med presten.

Jeg kom meg inn i bygget. Som er rødt og gult med tårn. Det vil si: jeg kom meg inn etter å ha prøvd fire innganger. Den femte var åpen. Dette er kjempeinteressant for dere. Uansett, det var varmt, så jeg kjøpte is. Det var godt.

Nå kommer neste del i ”Matias forteller sannheten”

Matias forteller deg sannheten Del 4

Nok en gang er det barna som får lide. Noen andre får ta støyten neste gang.

Feite barn kan ikke leke gjemsel. Tynne barn får ikke kake i bursdagen sin.

Bare tenk litt på den. Tenk på den dere.

Inntil neste gang.

MWG   

Dessverre litt kort innlegg denne gang. Skal ta det igjen.

Tur og stygge sannheter...

Hei og hopp!

Jeg gå rett på sak: Etter en ganske urolig og søvnløs natt (mye på grunn av et par av mine romkameraters motvilje mot slukket lys og at vi greidde å låse oss ute) sto jeg opp, spiste en lite mettende frokost og dro rett til Liseberg. Normalt er jeg ikke en berg-og-dal-bane-type men jeg gjorde et unntak den dagen. Kjørte mye rart og hadde konkurranser om å lage det morsomste skriket. Jeg synes jeg vant. Min søster vant to kilo KEX og jeg kjøpte shutter-shades. Mitt hittil beste kjøp.

Dag 3 åpnet på samme måte som dag 2. Lite søvn. Men denne dagen skulle vi bare shoppe og dra hjem. Derfor kjøpte jeg en bok og satte meg på toget. Vi fant mange kule sjapper da. Blant annet en bokhandel som kun solgte science-fiction, fantasy og fail vampyrserier (hint hint). Fail vampyrserier inkluderer ”Vampire Diaries” og ”True Blood” så ikke prøv dere. Vi seilte også rundt i den lokale havna på en forferdelig turistbåt. Selvfølgelig måtte jeg tvinges. Jaja, jeg lever ennå. Veien hjem ble brukt til samtaler, lytting på andres samtaler, musikk og min nye bok (The collected works of T. S. Spivet). Jeg spiste også god mat fra subway og ble traumatisert for livet. Men det snakker jeg ikke om. Turen kunne godt vært lenger…

Uansett: Nå har jeg for alvor begynt å male min tantes hus. Det nærmeste jeg kom en sommerjobb i år. Ganske kjedelig, men jeg overlever. Uheldigvis skal alle hus i Sørkedalen være røde (med få unntak) så nå ser jeg ut som om jeg har forsvart eiendommen mot ville gauper. Jeg håper å kunne skrape sammen nok penger til Ghana-tur til høsten, men går det ikke så går det ikke. Jeg har gått seriøst lange turer i det siste, men uheldigvis er min faste turkamerat Fredrik på ferie i Italia for de neste ni dagene. Derfor må jeg gå alene. Og det er kjedelig. Æsj. Det er ikke det samme når jeg ikke kan diskutere Paradise Hotel-strategi hele veien. Det er for øvrig et samtaleemne jeg anbefaler. Hvordan Sørkedalen ville greid seg i en krig mot resten av vestkanten er også morsomt.

Nå skal dere få en ny sannhet av meg:

Matias forteller deg sannheten Del 2

Det eneste kvinner kan er å syte og klage.

Den krever vel få kommentarer. Neste:

Matias forteller deg sannheten Del 3

Svarte er bedre enn hvite i basket. Dessuten er de mye raskere.

Jeg har funnet ut at jeg bare gidder på kommentere de sannheten jeg synes er virkelig gode. Jeg har dessuten en anmodning til alle lesere: Send inn deres sannheter. Facebook er din venn. Alle som er her er min facebookvenn og om du mot formodning ikke er det, kan du bare legge meg til. Jeg blogger under fullt navn, så zero stress. De som ikke sender er aper!

Så det var det. Kommer mer etter hvert.

Inntil neste gang.

MWG

Sant eller konka.

Så var jeg hjemme fra Turen til Gøteborg. Turen til Gøteborg var egentlig en korpstur, men selv om jeg ikke lenger går i korps greide å få vært med på Turen til Gøteborg allikevel. Ikke spør meg hvordan, for da kommer politiet og tar meg. De vil muligens linke det til at min mor er høyt på strå i styret, men der kan jeg avkrefte enhver mistanke. Det er nemlig absolutt ingen sammenheng mellom min deltagelse på Turen til Gøteborg og min mors stilling i styret.

Jeg sier bare: hallo! Tur med kule folk og Lisebergbesøk! Ja takk. Derfor slengte jeg tannbørste, antibac og klær i bagen og satte meg på toget med mine tidligere korpskollegaer (jeg hadde selvfølgelig med meg mer enn tannbørste, antibac og klær, men det kommer jeg aldri til å innrømme).

Som min venninne og kollega Benedicte, skal jeg fortelle om turen. Jeg liker å fortelle om ting jeg har gjort. Det er gøy.

Så, det hele begynte med at jeg satte meg på toget til Gøteborg, som på det tidspunktet var stasjonert på Oslo S. Toget var altfor fullt, så vi plasserte oss i spisevognen (som er togets mest behagelige vogn, tro det eller ei). Jeg satt der og pratet med min kusine Hanne og Benedicte (blogglink til høyre) hele turen. Da vi kom fram sto det en fyr med rar hobby på stasjonen. I det vi gikk av tok han fram et pappskilt hvor det sto: ”Will you remember me tomorrow” og bare sto der. Overså alle som prøvde å snakke til han. Etter hvert gikk han bare. Jeg husket han. Den første dagen gikk med på museum der vi gikk rundt i en innendørs jungel og gikk glipp av løgndetektoren (jeg har alltid drømt om å lure en sånn en). Så stirret vi på Benedictes nyinnkjøpte dings. En ting med vann og gørr i. Når du snudde på den rant den fargerike gørra gjennom vannet. Jeg ble selvfølgelig blendet av dets skjønnhet. Det var også denne kvelden vi utarbeidet tanken rundt min neste bloggspalte. Som kommer nå:

Matias forteller deg sannheten Del 1

Små barn detter når de løper fordi de er feite og dumme. Punktum.

Denne sannheten har jeg selvfølgelig – som så altfor mange andre fortapte sjeler – selv vært vitne til. Senest i Gøteborg. Lekeplassen utenfor det tekniske museet er ikke et sted du vil være om du vil fortsette å leve i din egen komfortable boble. De aller fleste barn er nemlig både feite og dumme. Dette er selvfølgelig hovedgrunnen til deres manglende balanse og minimale forståelse av universets mysterier. Det finnes virkelig ingenting mer patetisk enn ett fett og dumt barn som detter når det løper. Spill det hele i sakte film og du vil se hvordan slingrefettet inntar forstyrrende former under nedfarten. Når barnet har landet vil du bli nødt til å stige høyere for at flyfotoet skal få med dets nyvunnede areal. Stygt er det. Avskyelig. Det er rett og slett frastøtende. I dette øyeblikk er det beklagelig at kroppstørrelse ikke har noe å gjøre med hjernens ytelse, men det får man bare tåle.

 Små barn detter når de løper fordi de er feite og dumme. Matias har sagt det. Og da er det sant.

Inntil neste gang.

MWG

Dag 2 og 3 av turen kommer i morgen. Likesom neste del av ”Matias forteller sannheten”.

Ting jeg gjør og ting jeg bør...

Blogging pogging. Jeg er redd dere nå ser på meg som en løftebryter. Jeg hadde slettes ikke forventet å bli så opptatt, okkupert, altoppslukt pluss pluss pluss i en ferie. Nå har det seg sånn at jeg har blitt det. At jeg har møtt folk jeg kjenner, hatt gjester etc. har neppe noen større interesse for de fleste av dere. Silje A. fra Åsane har vært her på Oslobesøk fra Bergen. Det var overmåte hyggelig, selv om ingen av oss egentlig var så våkne i hodet som en skulle ønske. Dessuten var det bare plunder å komme seg ut til meg. Sørkedalen er et sted som de fleste i Oslo (dvs. de som vet hvor det er) synes er langt unna. Ikke et sted du drar for å henge hvertfall. Derfor får jeg sjelden besøk her oppe. Sånn er det når det ikke finnes mer sentrale steder å sove.  

I går kveld var jeg på stand-up på Josefine (bunnen av Bogstadveien) sammen med mine to kusiner Trine og Marie Kristine (MK) og sistnevntes kjæreste William. Kule og spennende folk alle tre. Minneverdige øyeblikk i showet var den amerikanske komikeren – som jeg ikke aner hva gjør her, for det sa han ikke – og den tragiske opptredenen til ”hu dama”. Legg merke til at jeg ikke husker hva noen av dem heter. Hennes humor var den ordinære ”menn er teite og dumme og dumme”-humoren. Ikke en sjanger jeg ikke klarer å sette høyt når jeg ser for meg en mann som står på scenen og slenger  ut ”kvinner er dumme og teite”-vitser. Se for deg hvor lenge han hadde blitt på scenen uten å bli lynsjet. Jaja, jeg får leve med det. Det var nok av dem som var dårlige. Han siste som gikk opp hadde visstnok vunnet komiprisen. Flink var han, det skal han ha. Men mest på å lese publikum. Han skjønte hva slags vitser han måtte slå der og da.

Det skal nevnes at de som lo høyest ikke helt var ved sine fulle fem. Som forventet.

Ellers går sunnhetsplanen ganske bra. I hvert fall når det kommer til brus. Jeg drakk litt brus da Silje var på besøk, det skal jeg innrømme, men ikke mer. Det jeg har drukket denne uka er kanskje halvparten av mitt daglige inntak for bare noen uker siden. Så jeg er ganske stolt og føler jeg har grunn til å være det.

Det der snakket jeg med Silje om forresten. Jenter sier alltid: ”Jeg føler…” eller ”Innerst inne er han…” Rare greier. Hun svarte at ”jeg føler” ikke forplikter deg til noe som helst. Du behøver ikke å ha rett. ”Jeg synes” var ikke sterkt nok, derfor må man bruke det der. Interessant og informativt. Det skal jeg bruke til min fordel en dag.

Jeg kan jo anmelde ”The wolfman” for dere, siden det er den siste filmen jeg så:

”The wolfman (2010) er en slags nyinnspilling av den originale klassikeren fra 1941. Jeg sier en slags nyinnspilling fordi de har endret handling og miljø dramatisk. For ikke å snakke om skuespillerne, men det skjønte dere kanskje selv. Hovedrollene innehas av Benicio Del Toro (som er helt utrolig), Emily Blunt og Anthony Hopkins (som virkelig er utrolig). Dessuten møter vi Hugo Weaving som politiinspektøren som får i oppgave å finne morderen (tittelen sier vel det meste). Hugo Weaving kjenner vi alle både som Elrond fra Ringenes Herre og Mr. Smith fra The Matrix. (Her har jeg gjemt en intern vits adressert til min ”møttes alltid ved internat 1”-kompis)

Filmen er ok. Den åpner med en klassisk skrekkscene. ”Hjelp, noe følger etter meg om natten og det neste jeg har og forsvare meg med er lykt. Å nei, der viste ulven seg brått og plutselig og tok en bit av meg. Jeg løper inn i dette gravkapellet, her er det sikkert trygt. Ikke det, nei. Faen.” Deretter er vi plutselig i London, hvor åpningssceneofferets bror Lawrence (Del Toro) jobber som skuespiller. Emily Blunt ber han om hjelp til å finne hennes mann – hans bror – fordi han er forsvunnet (captain obvious). Del Toro forlater skuespillertruppen sin og drar til farens gods for å hjelpe til. Der har de imidlertid funnet broren død i bekken. Liket er skåret og spist og det er ikke så mye som en smule igjen. Del Toro drar rundt og sjekker, men blir stadig mer mistenksom på sin far (Hopkins). Han forsøker å beskytte byens sigøynere (hva er en varulvfilm uten sigøynere) da han blir bitt av et stort dyr. Varulven. Såret gror fort, men ved neste fullmåne er det hans tur til å løpe rundt og drepe folk. Han blir arrestert morgenen etter og sendt til asylet. Er der en måned før – nå kan dere gjette. Mer vil jeg ikke si, for det er faktisk ganske morsomt. Sånn går det når man er forelsket i gamle skrekkfilmer og familieintriger. Finnes det noe bedre enn en saftig familieintrige? Du har rett, det gjør det ikke.

Jeg lo forresten skikkelig da Del Toro blir forært en spaserstokk i sølv på toget. Håndtaket er selvsagt formet som et ulvehode. Dette er god nok grunn i seg selv til å le, men jeg lo fordi det er den samme stokken de brukte i den nesten 70 år gamle originalen (som er en knakende god film jeg anbefaler varmt for dere som orker svart-hvitt film). I originalen kjøper Lawrence stokken den lokale klessforretningen, hvorpå innehaveren fremfører et dikt for han. Diktet er også det første du får se og høre i den nye versjonen:

Even a man that is pure by heart, and says his prayers by night; may become a wolf, when the wolfbane blooms and the autumn moon is bright

Originalen kan streames over nettet fra Blu-ray-versjonen av filmen.

Terningkast 4 som film. Terningkast 5 for fangodis.

Denne helga tar jeg en snartur til Gøteborg. Turen har stått på plakaten i ukevis uten at jeg ofret den en tanke. Derfor kan jeg ikke komme i bursdagsselskapet til Torhild, noe som smerter meg dypt. Neste innlegg enten mandag eller tirsdag.

Inntil neste gang.

MWG  

Extended edition.

Hei alle sammen!

Her sitter jeg og drar meg i min tantes stol. Å passe på hennes sovende datter er ingen spøk. Alt er stille hele tiden og jeg får bare sitte her og gjøre ingenting. En kan ikke annet enn innrømme at jeg er rette mann for jobben.

Nå som jeg sitter barnevakt for min lille kusine får dere en ”special extended alternate edition” av ”Matias skriver det han ser”.

Matias skriver det han ser Del 4

I hylla under tv-en står en pop-up bok med Angelina Ballerina. Masse rødt og gull og glitter. Jeg har ikke bladd i den, men allikevel tror jeg at jeg kan si med sikkerhet at den ikke er noe for meg.

Akkurat nå så jeg en metusalemfuru på tv. Visstnok den eldste organismen på jorda. Flere tusen år gammelt kan dette treet bli. Metusalem er selvfølgelig navnet på en fyr som visstnok skal ha levd i ni hundre år.

Et meterlangt maleri av en strandlinje henger på veggen bak meg. Det er… spesielt.

De tre porselensfiskene på veggen har fanget blikket i de sikkert femten-tjue årene de har hengt der. De ser ikke levende ut i det hele tatt. Kanskje det er det som er ille.

Jeg er sikker på at den planta i hjørnet hadde spist meg om den hadde kunnet. Heldigvis kan den ikke det.

Nå fikk dere mye rart. Og det kommer mer en annen gang jeg sitter her. Nå litt om meg:

Nå for tida prøver jeg desperat å snu døgnet. Jeg hater å våkne klokka tolv. Jeg pleier jo ikke å gjøre sånt, derfor må jeg legge meg tidligere. Det funker ikke så veldig bra. Jeg er veldig glad i å se på film, spille spill og lese om kveldene. Derfor ender det ofte med at jeg ikke ser på klokka. Dette er visstnok et velkjent fenomen, så om noen har noen tips for å unngå dette blir jeg glad.

Alt går bra så langt i ferien ( som for øvrig er på dag 31) med unntak av jeg ikke er i Bergen. Der jeg vil være.

I morgen skal dere få et langt og fint innlegg av meg. Denne gangen mener jeg det.

Inntil neste gang.

MWG

This Summer...

Hei, kjære venner og kamerater!

Som dere kanskje allerede har skjønt (om jeg ikke overvurderer deduksjonsevnen deres til de grader) blir det litt vanskelig å oppdatere hver dag. Eller kanskje ikke. Noen ganger vil jeg skrive oftere enn andre er det vel jeg prøver å si. Ikke fordi jeg ikke bryr meg om mine leseres velvære, men fordi jeg etter all sannsynlighet blir en smule opptatt den neste tiden. Allikevel lover jeg å gi dere ett innlegg minst hver andre dag. Og jeg vil gjøre mitt ytterste for å få til flere. For jeg vet jo hvor høyt dere elsker meg.

Klemmeguide del 4

Så var tiden kommet til åsaneklemmen. Sannsynligvis den mest interne guiden jeg kommer til å gi på lang, lang tid. Lyspunktet er at jeg vet om minst en fremtidig Åsane-elev som leser dette, så en kjapp innføring er grei.

Det alller viktigste med Åsane-klemmen er at den gjennomføres hele tiden. Så ofte du kan og ved enhver anledning, skal du gripe sjansen og lange både lanker, never og favn ut. Du får ekstra poeng jo lenger du holder og etter hvor kreativt grep du har. Som ”belønning” for å følge de etter hvert svært vanskelige reglene, har du et lager av kandidater å klemme på. Husk at en klem er som et fingeravtrykk som ofte kan forandre seg hver gang du hilser. Og dessuten etter hvem som blir klemt. Om stemningen er glad, trist, molefonken, overlykkelig eller trist; vil Åsaneklemmen alltid hjelpe deg enten med å opprettholde tilstanden eller dra deg ut av den.

Troverdig forskning har vist at det ikke finnes noen sterkere eller mer effekttung klem enn denne.

Resten er egentlig improvisering og initiativ. Ingen kan fortelle deg akkurat hva du skal gjøre. Sånn er livet. Det finnes mange profesjonelle du kan spørre til råds om du trenger hjelp.

Matias skriver det han ser del 2

Bokhylla mi inneholder bare bøker jeg har lest. Jeg lurer ofte på om jeg ikke burde legge bort alle sammen og sette inn nye bøker jeg ikke aner noen ting om. Kanskje prøve noen helt ukjente. Det blir som sånne band man ikke egentlig vil at andre skala høre på fordi det er ditt band. Jeg vil ha bøker som er sånn. For da vil jeg føle meg spesiell. Som mine trofaste lesere vet er mitt mål i verden.

Ved siden av døra til rommet mitt henger et panel med to dimmere. Jeg vet ikke hvorfor. Siden jeg bare trenger en dimmer høres dette merkelig ut, hva? Jeg spør min far i morgen.

Billetten jeg brukte for å komme inn på folketeatret da Dylan Moran hadde stand-up har klart å grave seg opp fra det evige rotet som gror på pulten min. Merkelig hav som kommer opp etter at du har vannet plantene. Jeg tenker på å ramme den inn. Men jeg har ingen ramme. Sånt rasper i halsen når du svelger.

Dette er det dere får i dag. Jeg kommer sterkt tilbake, såpass kan jeg love.

Spøkelset av min fremtids jul krever dessuten at jeg skal minne om at donasjonskassa er åpen til enhver tid. Min karriere som filmstjerne står på spill.

Inntil neste gang.

MWG

Interessert i det uinteressante...

Hei igjen.

Dette blir et uinteressant innlegg, dessverre. Tror jeg. Kanskje dere finner alt jeg har å si mer humørløftende enn jeg tror. I dag har jeg vandret rundt, gått tur, holdt meg unna cola (som det ikke akkurat er lite av i huset) og hentet posten. Kult hva? Ingen er hjemme når jeg står opp, så jeg begynner å bli mer eksentrisk enn vanlig. Så mye alenetid er ikke sunt. Ikke sunt i det hele tatt.

Sunnhet har blitt det som teller. Men jeg tviler på at jeg holder ut spesielt lenge. Prøve kan man alltids. Feile kan man også gjøre. Jeg satser på å ende opp et sted i midten. Litt cola, men ikke for mye, sånn som før. Det er faktisk ikke så vanskelig som jeg trodde. Og det er overraskende.

I morgen lover jeg et langt og omstendelig innlegg. Enda lenger enn noen foregående.

Jeg tror jeg begynner en artikkelserie nå jeg. Sånn spontant: Matias skriver det han ser!

”Matias skriver det han ser” Del 1

Mitt blikk faller på snøkula jeg kjøpte i Roma for halvannet år siden da jeg var der med klassen. Inni er en grusom plastgjengivelse av Colosseum. Eller ”COLLOSEO” som det står på sokkelen. En ordentlig turistgreie som får meg til å huske turen. Den var ikke så ille. Hadde det ganske fint faktisk. Desserten på den restauranten står sterkt i minne.

Ved siden av den ligger trehånden jeg kjøpte på kunstmuseet i Beijing året før Romaturen. Jeg husker museet. Jeg husker også at vi som gikk i kunstklassen fikk ekstra oppgaver på det museet. Hva oppgaven var kan du spørre Gud om når du dør, men vi var fordømt sinna hvertfall.

Jeg ser restene av fjorårets julekalender ligge på gulvet. Hvorfor spør du? Fordi jeg er for lat til å gjøre noe med den. Det er litt av grunnen. Den egentlige grunnen er at jeg ikke har hjerte til å kaste alle legosjørøverne i søpla. De var så koselige å åpne opp hver dag. Jeg har en følelse av at en kaninunge dør hver gang noen kaster koselige legomenn.

Sånn det var dagens tre ting.

Her skal dere også få et sitat fra den rolige bok:

”Vit når du skal stoppe. På de aller fleste områder i livet er det ingen premie for utholdenhet. Nå du kjenner stressnivået stige – ta enten en pause eller gjør noe annet.”

Til neste gang.

MWG