Sant eller konka.

Så var jeg hjemme fra Turen til Gøteborg. Turen til Gøteborg var egentlig en korpstur, men selv om jeg ikke lenger går i korps greide å få vært med på Turen til Gøteborg allikevel. Ikke spør meg hvordan, for da kommer politiet og tar meg. De vil muligens linke det til at min mor er høyt på strå i styret, men der kan jeg avkrefte enhver mistanke. Det er nemlig absolutt ingen sammenheng mellom min deltagelse på Turen til Gøteborg og min mors stilling i styret.

Jeg sier bare: hallo! Tur med kule folk og Lisebergbesøk! Ja takk. Derfor slengte jeg tannbørste, antibac og klær i bagen og satte meg på toget med mine tidligere korpskollegaer (jeg hadde selvfølgelig med meg mer enn tannbørste, antibac og klær, men det kommer jeg aldri til å innrømme).

Som min venninne og kollega Benedicte, skal jeg fortelle om turen. Jeg liker å fortelle om ting jeg har gjort. Det er gøy.

Så, det hele begynte med at jeg satte meg på toget til Gøteborg, som på det tidspunktet var stasjonert på Oslo S. Toget var altfor fullt, så vi plasserte oss i spisevognen (som er togets mest behagelige vogn, tro det eller ei). Jeg satt der og pratet med min kusine Hanne og Benedicte (blogglink til høyre) hele turen. Da vi kom fram sto det en fyr med rar hobby på stasjonen. I det vi gikk av tok han fram et pappskilt hvor det sto: ”Will you remember me tomorrow” og bare sto der. Overså alle som prøvde å snakke til han. Etter hvert gikk han bare. Jeg husket han. Den første dagen gikk med på museum der vi gikk rundt i en innendørs jungel og gikk glipp av løgndetektoren (jeg har alltid drømt om å lure en sånn en). Så stirret vi på Benedictes nyinnkjøpte dings. En ting med vann og gørr i. Når du snudde på den rant den fargerike gørra gjennom vannet. Jeg ble selvfølgelig blendet av dets skjønnhet. Det var også denne kvelden vi utarbeidet tanken rundt min neste bloggspalte. Som kommer nå:

Matias forteller deg sannheten Del 1

Små barn detter når de løper fordi de er feite og dumme. Punktum.

Denne sannheten har jeg selvfølgelig – som så altfor mange andre fortapte sjeler – selv vært vitne til. Senest i Gøteborg. Lekeplassen utenfor det tekniske museet er ikke et sted du vil være om du vil fortsette å leve i din egen komfortable boble. De aller fleste barn er nemlig både feite og dumme. Dette er selvfølgelig hovedgrunnen til deres manglende balanse og minimale forståelse av universets mysterier. Det finnes virkelig ingenting mer patetisk enn ett fett og dumt barn som detter når det løper. Spill det hele i sakte film og du vil se hvordan slingrefettet inntar forstyrrende former under nedfarten. Når barnet har landet vil du bli nødt til å stige høyere for at flyfotoet skal få med dets nyvunnede areal. Stygt er det. Avskyelig. Det er rett og slett frastøtende. I dette øyeblikk er det beklagelig at kroppstørrelse ikke har noe å gjøre med hjernens ytelse, men det får man bare tåle.

 Små barn detter når de løper fordi de er feite og dumme. Matias har sagt det. Og da er det sant.

Inntil neste gang.

MWG

Dag 2 og 3 av turen kommer i morgen. Likesom neste del av ”Matias forteller sannheten”.