Ting jeg gjør og ting jeg bør...

Blogging pogging. Jeg er redd dere nå ser på meg som en løftebryter. Jeg hadde slettes ikke forventet å bli så opptatt, okkupert, altoppslukt pluss pluss pluss i en ferie. Nå har det seg sånn at jeg har blitt det. At jeg har møtt folk jeg kjenner, hatt gjester etc. har neppe noen større interesse for de fleste av dere. Silje A. fra Åsane har vært her på Oslobesøk fra Bergen. Det var overmåte hyggelig, selv om ingen av oss egentlig var så våkne i hodet som en skulle ønske. Dessuten var det bare plunder å komme seg ut til meg. Sørkedalen er et sted som de fleste i Oslo (dvs. de som vet hvor det er) synes er langt unna. Ikke et sted du drar for å henge hvertfall. Derfor får jeg sjelden besøk her oppe. Sånn er det når det ikke finnes mer sentrale steder å sove.  

I går kveld var jeg på stand-up på Josefine (bunnen av Bogstadveien) sammen med mine to kusiner Trine og Marie Kristine (MK) og sistnevntes kjæreste William. Kule og spennende folk alle tre. Minneverdige øyeblikk i showet var den amerikanske komikeren – som jeg ikke aner hva gjør her, for det sa han ikke – og den tragiske opptredenen til ”hu dama”. Legg merke til at jeg ikke husker hva noen av dem heter. Hennes humor var den ordinære ”menn er teite og dumme og dumme”-humoren. Ikke en sjanger jeg ikke klarer å sette høyt når jeg ser for meg en mann som står på scenen og slenger  ut ”kvinner er dumme og teite”-vitser. Se for deg hvor lenge han hadde blitt på scenen uten å bli lynsjet. Jaja, jeg får leve med det. Det var nok av dem som var dårlige. Han siste som gikk opp hadde visstnok vunnet komiprisen. Flink var han, det skal han ha. Men mest på å lese publikum. Han skjønte hva slags vitser han måtte slå der og da.

Det skal nevnes at de som lo høyest ikke helt var ved sine fulle fem. Som forventet.

Ellers går sunnhetsplanen ganske bra. I hvert fall når det kommer til brus. Jeg drakk litt brus da Silje var på besøk, det skal jeg innrømme, men ikke mer. Det jeg har drukket denne uka er kanskje halvparten av mitt daglige inntak for bare noen uker siden. Så jeg er ganske stolt og føler jeg har grunn til å være det.

Det der snakket jeg med Silje om forresten. Jenter sier alltid: ”Jeg føler…” eller ”Innerst inne er han…” Rare greier. Hun svarte at ”jeg føler” ikke forplikter deg til noe som helst. Du behøver ikke å ha rett. ”Jeg synes” var ikke sterkt nok, derfor må man bruke det der. Interessant og informativt. Det skal jeg bruke til min fordel en dag.

Jeg kan jo anmelde ”The wolfman” for dere, siden det er den siste filmen jeg så:

”The wolfman (2010) er en slags nyinnspilling av den originale klassikeren fra 1941. Jeg sier en slags nyinnspilling fordi de har endret handling og miljø dramatisk. For ikke å snakke om skuespillerne, men det skjønte dere kanskje selv. Hovedrollene innehas av Benicio Del Toro (som er helt utrolig), Emily Blunt og Anthony Hopkins (som virkelig er utrolig). Dessuten møter vi Hugo Weaving som politiinspektøren som får i oppgave å finne morderen (tittelen sier vel det meste). Hugo Weaving kjenner vi alle både som Elrond fra Ringenes Herre og Mr. Smith fra The Matrix. (Her har jeg gjemt en intern vits adressert til min ”møttes alltid ved internat 1”-kompis)

Filmen er ok. Den åpner med en klassisk skrekkscene. ”Hjelp, noe følger etter meg om natten og det neste jeg har og forsvare meg med er lykt. Å nei, der viste ulven seg brått og plutselig og tok en bit av meg. Jeg løper inn i dette gravkapellet, her er det sikkert trygt. Ikke det, nei. Faen.” Deretter er vi plutselig i London, hvor åpningssceneofferets bror Lawrence (Del Toro) jobber som skuespiller. Emily Blunt ber han om hjelp til å finne hennes mann – hans bror – fordi han er forsvunnet (captain obvious). Del Toro forlater skuespillertruppen sin og drar til farens gods for å hjelpe til. Der har de imidlertid funnet broren død i bekken. Liket er skåret og spist og det er ikke så mye som en smule igjen. Del Toro drar rundt og sjekker, men blir stadig mer mistenksom på sin far (Hopkins). Han forsøker å beskytte byens sigøynere (hva er en varulvfilm uten sigøynere) da han blir bitt av et stort dyr. Varulven. Såret gror fort, men ved neste fullmåne er det hans tur til å løpe rundt og drepe folk. Han blir arrestert morgenen etter og sendt til asylet. Er der en måned før – nå kan dere gjette. Mer vil jeg ikke si, for det er faktisk ganske morsomt. Sånn går det når man er forelsket i gamle skrekkfilmer og familieintriger. Finnes det noe bedre enn en saftig familieintrige? Du har rett, det gjør det ikke.

Jeg lo forresten skikkelig da Del Toro blir forært en spaserstokk i sølv på toget. Håndtaket er selvsagt formet som et ulvehode. Dette er god nok grunn i seg selv til å le, men jeg lo fordi det er den samme stokken de brukte i den nesten 70 år gamle originalen (som er en knakende god film jeg anbefaler varmt for dere som orker svart-hvitt film). I originalen kjøper Lawrence stokken den lokale klessforretningen, hvorpå innehaveren fremfører et dikt for han. Diktet er også det første du får se og høre i den nye versjonen:

Even a man that is pure by heart, and says his prayers by night; may become a wolf, when the wolfbane blooms and the autumn moon is bright

Originalen kan streames over nettet fra Blu-ray-versjonen av filmen.

Terningkast 4 som film. Terningkast 5 for fangodis.

Denne helga tar jeg en snartur til Gøteborg. Turen har stått på plakaten i ukevis uten at jeg ofret den en tanke. Derfor kan jeg ikke komme i bursdagsselskapet til Torhild, noe som smerter meg dypt. Neste innlegg enten mandag eller tirsdag.

Inntil neste gang.

MWG